Det er virkelig utrolig hvor solidaritet blant kvinner når en høy topp når det gjelder brystkreft. Ikke fordi «kvinner taler !!!", men bare fordi en kvinne som lider av brystkreft kan forstå hvordan han føler en annen kvinne i samme forhold.
Det er sider ved sykdommen til andre vanlige krefttyper, som for eksempel lukten av kjemoterapi eller hår tap, men det er andre som raser allerede svært ulykkelig liv den syke brystet.
Jeg snakker om å være intime sår ser ødelegge kroppen din, noe som påvirker en viktig del av femininitet, være en mor, å være en kone ...
Når en svulst er laget for en nyre snarere enn lever, lunger eller noen internal organer, you sikkert many hassles and problems av orgel function itself but, i tillegg til arret i handlingen, not se ingenting.
Men når du ser dine bryster (som inntil da kanskje det var din stolthet, som du ammet og oppdratt dine barn) skadet, misdannet eller lemlestet, prøve noe som du ikke kan beskrive, men at alle syke kvinnen forstår perfekt.
Du har vanskeligheter med kjole, særlig om sommeren, se i speilet og se dere og hver morgen når du forlater huset, alltid kjører, kommer alltid en tid når du legger en hånd på brystet fordi du tror du har glemt ditt gebiss! !
Jenter, kvinner, tror jeg dette er noe som gjør det unikt og litt "av vår egen denne onde.
Og "hvorfor jeg ville dele min erfaring med dere alle, både i form av behandling (og alt det innebærer), både moralsk og psykologisk.
Jeg er syk i fire år, og hver annen kvinne jeg møtte på min reise beriket med råd, sin reassurances, med sin støtte, med sine forklaringer, med historien om sin personlige erfaring.
Jeg gjorde så godt med alle deres tale, jeg er fremdeles gode å snakke med min tur, og jeg ville være nyttig for noen annen kvinne.
Hvis du deler eller har delt min egen erfaring, kan vi snakke sammen og ansikt sammen, med mot, denne felles onde.

Mot som forventer å delta?

__________________
Laura

Jeg har alltid sagt og tenkt at du er en bemerkelsesverdig kvinne, og jeg tror ikke det er mulig at en lemlestelse av brystet kan være det minste ripe din kvinne. Du er sterk! Hei Franco

Først Jeg takker mine venner Laura Franco for oppmuntring.
Nå forteller jeg min erfaring.
På sensommeren 2005 la jeg merke til, fra kveld til morgen, har en kul på hennes høyre bryst og umiddelbart prøvde å kontakte meg spesialist, men bare i oktober gjorde en nål aspirasjon og for å analysere innholdet i denne cyste som var flytende. Svar: ikke alvorlig, men jeg burde ha riperete nål aspirasjon etter seks måneder, men det gikk, skal jeg fjerne den fordi den var veldig stor. I mellomtiden fortsetter å fylles med væske og hovne, så jeg var stadig nål aspirasjon å tømme. Lei av å vente mars gjorde jeg gjenta eksamen. Imens jeg ventet på mitt kall til en annen intervensjon (nyrestein), så jeg gikk alene å trekke rapporten fra doktoren med den hensikt å nå en avtale om å se hvilke tiltak jeg bør gjøre først. Jeg husker det øyeblikket som det var i går, og hver gang jeg prøver det samme dunk til hjertet. Legen holdt forteller meg at jeg bør gjøre før en behandling, og jeg rolig fortsatte å diskutere ikke forstå hva hun ville si. Siden fattige holdt forteller meg at jeg måtte gjøre terapi, men var egentlig ikke klar, hadde jeg både som en lys og ... sier dunk til hjertet (hjerteinfarkt har vært litt !!!!) og prøvde å spørre "Doktor, mener du en kjemoterapi behandling?". Jeg tror at hvis stedet for å gi meg det svaret jeg hadde dratt på en stein, ville jeg ha gjort like bra!
Jeg burde ha gått til min mor for å ta ungen min (bare 3 ½ år), men jeg skjønte ikke noe. Jeg begynte å kjøre med øynene fulle av tårer, ringte jeg min mor forteller henne hva som hadde skjedd og spurte tereno barnet i noen dager. Jeg kom hjem (40 minutter med bil) uten å forstå hvordan jeg gjorde det. Jeg brukte den fryktelige dager, kunne jeg bare gråter og ingenting annet.
Så gikk jeg å returnere barnet, og jeg satte dem ikke å veie fakta og da ikke se meg gråte. Jeg fortsatte mitt normale liv i løpet av dagen utføre alle de oppgaver vanlige, dro jeg til kontoret, tenkte jeg huset, som vanlig. Natten derimot var fremdeles gråter.
Siden da, heldigvis, har allerede gått flere år, imens jeg umiddelbart innenfor de samme fire trinn: første quadrantectomy med Sentinel node fjerning, da fjerning av tilbakefall i første intervensjon, så mastektomi og til slutt fjernes igjen på grunn av tilbakefall og bryst allerede der var mer, har jeg fjernet pectoral muskel. Før og etter hver av disse intervensjonene har gjort det tradisjonelle kjemoterapi og mellom første og andre kirurgi, etter kjemoterapi, strålebehandling også gjorde. Unødvendig å si, ingen behandling har hatt effekt, ofte var det nye knuter mens de gjør andre terapier.
Inntil de blir erodert noder før de av den interne mammae kjeden, og deretter den andre alltid i brystet området (lunge, vena cava, høyre krageben, etc..) Og jeg deltok i en studie på IEO hjelp Sutent. Jeg har hatt gode resultater med lav dose (25 mg), men etter et år ikke lenger fungerte, og nå er jeg tilbake å gjør kjemoterapi kombinert med tradisjonell medisin som skal tas hver dag (Endoxan).
For dager skal jeg gjenta PET og se hvordan du fortsetter. Ja, fordi etter det mislykkede behandling med Sutent fortalte meg tydelig at det ikke er håp for en kur, for å bare bli kronisk sykdom, så jeg skal gjøre terapier for livet.
Jeg oppsummert som jeg kunne, men jeg har fortsatt mye å fortelle, særlig spørsmålet (også anbefalt av noen leger) at alle disse august aspiarati har vært medskyldige, dersom ikke utløsende faktor for forekomst av sykdommen.
Gjennom denne historien har jeg å takke mer enn noen andre to personer:
1) min datter hvis hun ikke hadde vært der jeg fortsatte å gråte på meg og jeg nesten ikke klarte å reagere og håndtere alt dette;
2) min arbeidsgiver i de tidlige dager da verken jeg eller min familie for å se hva vi kunne tenke å gjøre, han straks me snakke to sin venn syke og friske, som satte meg umiddelbart kontakt med det som nå er min onkolog og jeg forklarte alt som ville skje med meg fra det øyeblikket og fremover, svake, endre smaken av mat, vil håret falle, kanskje til og med spiker ville falle eller bli fordreid av det faktum at jeg ville være låst farmakologisk menstruasjonssyklusen, og betydde også at Sosa selv kjemoterapi: Jeg visste ikke at det var narkotika intravenøst!
Dette var de to, og med tre mennesker som ga meg rett innganger for å ta opp alt jeg forventet, men spesielt til datteren min at jeg skylder livet mitt.

Monia, du er en fantastisk kvinne .... tror du har funnet i deg den kraften som presser deg til å gå utover sykdommen, som oppstår når i vanskeligheter, fortsetter vi å bygge, finne og fornuftig av ting vår kaptein. Er stadig glad for å møte deg, virkelig .... og jeg har flyttet! En klem og du er i nærheten. ISA

Brystkreft: erfaringer, behandling og kvinnelige solidaritet